Rastesia me ben te ulem te Piazza ne Tirane.
Kohe pa u ulur.
Asgje nuk ka ndryshuar.
Jo krejt asgje natyrisht.
Mungojne Luça dhe Ali Oseku, çifti qe ” mbronin” dhe mbeshtesnin njeri tjetrin me hijeshi.
Vitore e Skender Sallaku qe e mbushnin me rrefime e te qeshura Piazzen.
Shyqyri Rreli me familjen e tij.
I perhereshmi me sonetet e tij mungon.
Zysh Drita Pengili me sqinen dhe deshirat e saj mungon.
Por pavaresisht mungesave jeta vlon te Piazza.
Zerat miksohen me sterkalat e shatervanit.
Një kend i mirë per t’u takuar, promovuar, shmallur, rijetuar…
Pyes me etike kamarierin e ri per emrin e dikujt qe dikur vinte te Piazza.
Pergjigja e tij e shpejte dhe menefrego deshmon se nuk i intereson e shkuara. Veç e sotmja, porosite, klientela, bakshishi… asgje tjeter. Pse jo?
Kujt po i duhet historia, personazhet me vlere a kalimtare,as koha qe rrjedh si uji i shatervanit nuk po i duhet kujt.
Paguaj akulloren dhe iki dhe une ne askund, me shpejtesine e breshkes…